Onsdag 17. juni dro Edita dro på en helt vanlig jordmorkontroll. Der ble det oppdaget at babyen måtte ut. Fort. "Jeg sitter igjen med en så fin følelse til tross for dramatikken," skriver hun.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"Jeg hadde siste arbeidsdag og dro på kontroll til jordmor kl 14.
Der viste SF-målene en avflatet kurve (magen/baby hadde i følge målene ikke vokst på en uke). Dette er ikke noe alarmerende i seg selv, men jeg hadde også i et par uker lurt på om det var noe mindre aktivitet i magen. I og med at det er sinnsykt vanskelig å vite hva som er «mindre aktivitet» og fordi jeg ikke ville overreagere hadde jeg vært veldig forsiktig i fremtoningen hos jordmor, men denne dagen bestemte jeg meg for å si klart at det faktisk var veldig liten aktivitet.
Det kombinert med SF-målet og at jordmor var usikker på om barnet lå med hodet ned gjorde at hun anbefalte en sjekk på sykehuset. Jeg dro direkte fra jordmor og kom til sykehuset ca 15:15.
Der koblet de på noe greier for å måle rier (jeg hadde ikke rier) og barnets hjerterytme. Her skulle jeg ligge i 30 min og jeg skulle trykke på en knapp hver gang jeg kjente aktivitet i magen.
Halvveis ut i økten kom jordmor inn og sa at målingene var veldig bra og helt normale. Rett etter at hun sa det droppet barnets hjertelyd til et veldig lavt nivå og en lege var plutselig inne. De bad meg bevege meg for å se om det kunne normalisere situasjonen, men det hjalp ikke. Plutselig var det 5 nye leger inne på rommet med en seng klar og jeg ble fortalt at barnet måtte ut med en gang. Jeg var ganske satt ut og klarte bare å tenke på at de måtte ringe samboeren min og at jeg ville ha han med meg. Da jeg skjønte alvoret prøvde jeg bare å gjøre som de sa mens jeg fokuserte på pusten og koblet ut alt annet. Jeg tenkte at dersom jeg holdt meg rolig ville det gi barnet tryggheten den trengte. Jeg ble forberedt til operasjon (de satte inn veneflon og forklarte prosedyren for hastekeisersnitt) samtidig som de trillet meg inn til operasjonstuen. Det var så sinnsykt absurd. Rett før jeg skulle få narkose økte barnets hjerterytme noe og legene hadde da tid til å gi meg spinalbedøvelse om jeg ville være våken under keisersnittet. Klokken 16:09 hørte jeg babyskrik og ble gratulert med en liten jente.
Utrolig glad jeg fikk oppleve dette øyeblikket når alt annet ble så annerledes. Jeg hadde jo forberedt meg på en helt annen type fødsel - og med partner til stedet. Sånn ble det ikke, men i en noe dramatisk og ekstremt overveldende situasjon fant jeg en ro som jeg klarte å holde på helt til jeg ble trillet ut av operasjonsstuen igjen. Den mentale treningen kurset ditt legger opp til kom så godt med! Ikke bare under fødsel, men også i ettertid på de mer utfordrende dagene. I tillegg må jeg berømmet personalet på Bærum sykehus - de var helt enestående og spiller en stor rolle i at jeg nå sitter igjen med en så god opplevelse av fødselen."
Tusen takk til Edita som ville dele sin positive fødselshistorie - til tross for at fødselen ikke gikk som hun hadde sett for seg!
Jeg sier det igjen; en positiv fødsel er en følelse. Ikke et fødselsforløp.
Comments