Andregangsfødende Jojanneke ble stående som nummer 29 i taxikøen på nyttårsaften og lurte på om hun burde forberede seg på å føde hjemme! Hun fikk en positiv opplevelse, selv om den ikke ble som hun i utgangspunktet hadde tenkt.
Her er hennes positive fødselshistorie:
"Nyttårsaften 2023 våknet jeg med kraftige kynnere.
Jeg var ikke så stresset over det, for jeg har hatt kynnere hele svangerskapet, og også i mitt forrige svangerskap.
Vi skulle overnatte hos min søster natt til 1. januar, så vi slapp å tenke på at vi måtte hjem midt på natta.
Det var en del å pakke til både meg, mannen min og storebror som da var 1 år og nesten 10 måneder.
Jeg vurderte sterkt å la fødebagen stå hjemme, for jeg orket ikke drasse den med meg på bussen, men med termin 5. januar, skjønte jeg at det var en dum idé.
Takk og lov for det Jeg hadde skikkelig bekkenløsning, og klarte knapt å gå, så under pakkinga beordret mannen min meg til å gå og legge meg litt nedpå, så kunne han pakke ferdig.
Jeg er evig takknemlig for at han gjorde det, så jeg fikk meg en liten time ekstra på øyet!
Rundt klokken 20.00 på kvelden, hjemme hos søster, gikk vi ut for å holde en mini nyttårsaften til barna.
Jeg vurderte å holde meg inne på grunn av bekkenløsninga og kynnerne, men ble med likevel.
Gutten min hadde det gøy ute og begynte å danse, og jeg danset bittelitt sammen med han.
Plutselig kjentes det ut som at noe "sank" inni meg, ned mot underlivet.
Jeg satte meg fort ned, for jeg ville ikke føde på selveste nyttårsaften.
Hadde et "mål" om å føde på nyåret, selv om jeg så klart vet at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt!
Men jeg tok det veldig med ro resten av kvelden. Litt før klokken 22.00 fikk jeg melding av farmor som spurte om jeg hadde begynt å kjenne noe.
Jeg svarte at jeg heldigvis ikke kjente noe enda. Rundt klokken 23.00 syntes jeg at kynnerne ble ganske kraftige, men valgte å late som ingenting, for jeg hadde som sagt ingen planer om å føde enda.
Mens jeg, mannen min, søster og svoger satt og så på film og de drakk et glass vin, ble disse "kynnerne" ganske mye kraftigere.
Likevel var jeg usikker på om det var rier.
Sist fødsel ble jeg satt i gang, så jeg ante ikke hvordan det kjentes ut når det begynner av seg selv.
Mannen min så på meg og spurte om det gikk bra, og da kunne jeg ikke leve i fornektelse lenger, og måtte innrømme at jeg nå begynte å få vondt.
Da var klokken rundt 23.30. Vi skjønte at det ikke var noe vits å dra til sykehuset enda, så vi fortsatte filmen, men vi var litt stresset, for nå hadde alle drukket litt (unntatt meg, såklart), så ingen kunne kjøre meg.
Noen minutter før midnatt, hørte vi også at minstebarnet til søster kastet opp.
Som om vi ikke hadde nok å tenke på!
Fyrverkeriet kom og gikk, ingen brydde seg stort om at vi gikk over til et nytt år nå!
Vi ringte sykehuset, og fikk beskjed om å se det an litt, men jordmor sa også at jeg kjenner kroppen min best, så om jeg føler at jeg må komme inn, så var det bare å ringe igjen.
Jeg prøvde å sove litt, men riene var så kraftige og med jevne mellomrom, at jeg absolutt ikke klarte å slappe av.
Jeg ville ikke ringe sykehuset enda, for jeg var så redd for å bli sendt hjem igjen, men mannen min hørte ikke på meg, og ringte likevel, og godt var det!
Jeg fikk beskjed om at jeg kunne komme.
Så vi ringte taxi… på nyttårsaften… vi sto som nummer 29 i køen, og det kan ta timesvis…
Så vi ringte sykehuset tilbake og sa at vi ikke fikk tak i taxi.
Hun svarte at hun kunne sende en ambulanse. Men det gikk heller ikke, for alle ambulansene var blitt sendt ut…
Nå begynte jeg å få litt panikk. Vi visste at alle vi kjente med bil sannsynligvis hadde tatt en skål den kvelden, så det var ikke noe vits å ringe de.
Det var jo tross alt nyttårsaften. Vi prøvde likevel, men ingen kunne kjøre.
I hodet mitt begynte jeg smått å forberede meg på at jeg måtte føde hjemme.
Heldigvis har sykehuset mulighet til å snike frem i taxikøen, og 5 minutter etter jordmoren ringte oss opp igjen, sto taxien klar.
Riene var blitt veldig kraftige, og jeg var takknemlig for alle pusteteknikkene jeg hadde lært i kurset.
Rundt klokken 03.15 var vi fremme på sykehuset. Jeg hadde skrevet i fødebrevet at jeg ville føde i badekar, og det øyeblikket jeg la meg ned i det varme vannet, kjente jeg lindring.
Likevel var riene veldig kraftige, og jeg slet veldig med å slappe av.
Jordmor sa noen ganger at det ikke var lenge igjen nå, og jeg husker at jeg siste gangen hun sa det tenkte:
"DET HAR DU SAGT I NESTEN TO TIMER NÅ!"
Heldigvis sa jeg det ikke til henne! Men takk og lov for Positiv Fødsel, sier jeg bare!
Hver gang det føltes ut som at jeg holdt på å miste kontrollen, ble jeg dratt tilbake til pusteteknikkene, og minte meg selv på at med hver rie nærmer jeg det å få møte jenta mi.
Jeg klarte å legge hodet bakover noen ganger, og prøvde å slappe av så godt det lot seg gjøre.
Likevel mistet jeg kontrollen en gang.
Riene var så veldig kraftige, og jeg holdt på å få panikk.
Da så jeg jordmor rett i øynene og sa at jeg holdt på å få panikk.
Hun var nok en engel i forkledning.
Hun tok meg rolig i armen og sa at det går helt fint, dette klarer jeg, og jeg gjorde en veldig bra jobb.
Det hjalp meg veldig også.
Mannen min minte meg også på flere ganger at jeg gjorde nøyaktig det jeg lærte i kurset, og de gangene jeg slet, spesielt da riene varte i 5 minutter om gangen, hjalp han meg ved å puste slik vi hadde lært sammen.
Det er så fint å ha tatt kurset sammen, så han også visste nøyaktig hva jeg måtte gjøre, og når jeg måtte gjøre det.
Plutselig sa jordmor at det nå var på tide, nå var jenta mi på vei ut snart.
Jeg satte meg på huk i badekaret, og et siste press, og jenta mi kom til verden!
Jeg fikk tatt henne imot selv, og det er noe av det mest magiske jeg har opplevd i hele mitt liv!
Klokken 05.34, altså litt over 6,5 timer etter første rie, ble hun født. Og for en nydelig liten skatt hun er.
Selv om denne fødselen absolutt ikke ble som jeg hadde forventet, og den var fullstendig annerledes enn forrige fødsel, så er jeg så stolt.
Stolt over hvordan kroppen og sinnet klarte å holde koken.
Stolt over hvordan kroppen automatisk begynte å puste rett, og senke skuldrene.
Så ufattelig stolt over hva kroppen min har fått til!
Jeg føler meg så rå og tøff, og jeg klarer å take on the world!
Jeg er utrolig stolt over meg selv!
Og jeg er så uendelig glad for at jeg fant Positiv Fødsel, som uten tvil har hjulpet meg så utrolig mye under begge mine fødsler!"
Vi feirer 5-års bursdag for Positiv Fødsel denne uken med 40% rabatt på kurset og alle bonuskurs inkludert! Meld deg på det populære fødselsforberedende kurset her.
Comments