Sannas fødsel kan høres veldig tøff ut, langt fra en drømmefødsel, men til tross for en lang fødsel som endte i keiserfødsel, sitter hun igjen med en god opplevelse.
Dette er hennes positive keiserfødselshistorie:
"Når jeg tenker tilbake på min fødsel, var den noe helt anna enn det jeg hadde håpet på forhånd.
Likevel sitter jeg igjen med en veldig god opplevelse og mye av det er nok på grunn av kurset.
Riene startet på kvelden hjemme på termin og bygget seg rolig opp over noen timer på kvelden.
De var overkommelige og jeg pustet meg greit gjennom dem mens vi så en god film. De tok seg opp rundt midnatt, men jeg følte meg trygg på å være hjemme så lenge de ikke kom oftere enn de gjorde.
Jeg var mye inn og ut av dusjen i løpet av natta og hadde veldig god smertelindring av det varme vannet.
Samtidig kastet jeg opp etter hver rie og klarte ikke å holde på verken mat eller drikke.
I 8-tiden på morgenen, 12 timer etter første rie og etter et par telefoner til føden, dro vi inn til sykehuset. Etter en grundig sjekk, der riene selvsagt hadde dabbet skikkelig av, fikk jeg sette meg i badekaret. De ville holde meg på sykehuset selv om riene dabbet av, fordi blodtrykket mitt var så høyt.
12 tips til en positiv fødsel
Jeg brukte fire timer på å klare å få i meg en kjeks og syntes vel jeg hadde bedre lindring av varmt vann i dusjen enn i badekaret. Men hele tiden pustet jeg meg gjennom riene og følte at jeg hadde kontroll.
Det siste der er nok det viktigste for at jeg sitter igjen med en god opplevelse.
Spol en del timer frem i tid og jeg har kommet meg gjennom dagen med TENS apparat på ryggen og varm rispose på magen. Fortsatt uten å få spist og alt jeg drakk kom opp igjen.
Sent på kvelden, på jordmor nummer tre på vakt, var jeg så tappet etter 30 timer med rier, uten mat og søvn, at jeg ba om epidural (med påfølgende kjærlighetserklæring til anestesilegen).
Slettes ikke noe nederlag for meg, men hadde samtidig ikke behov for det før etter så lang tid.
De tok vannet mitt og satte meg på syntetisk oksytocindrypp.
På morgenen etter, altså på dag 2 etter riene startet, begynte en fødselslege og en gynekolog å følge nøye med. De måtte stoppe dryppet, da babyen fikk veldig ujevn hjertefrekvens.
De luftet da tanken om at det kunne ende i keiserfødsel. Jeg hadde forberedt meg på at det kunne bli en aktuell nødutgang, men kjente samtidig på at jeg syntes det var litt kjedelig.
Likevel stolte jeg fullt og helt på egen kropp og på legenes og jordmødrenes vurdering. Blodtrykket mitt var høyt og jeg hadde feber.
40 timer etter første rie, ble jeg hastet ned til operasjonsstua, der en hel haug med folk sto klare for å ta imot meg. Samboeren fikk beskjed om å vente på gangen, mens jeg ble gjort klar.
Men, det slutter ikke der. Spinalen fikk de ikke til, så det ble full narkose, uten at pappaen fikk beskjed der han satt på gangen.
Jeg husker ikke mer enn at da jeg våknet, sto anestesilegen ved senga mi og lurte på hva jeg husket. Jeg hadde hatt en kollaps av stemmebåndene over luftrøret og dermed ikke fått luft da de skulle vekke meg fra narkosen. Hadde en ekstremt lav oksygenmetning, så de la meg rett i en ny narkose. Jeg husket ingenting (heldigvis) og følte meg ganske pigg.
Fikk møte jenta vår først 3-4 timer etter at hun kom ut.
I mellomtiden hadde hun ligget hud mot hud med pappaen sin.
Når jeg forteller historien, skjønner jeg at det ikke er en drømmefødsel. Samtidig var det nettopp det for meg. Jeg hadde kontroll hele veien, kroppen fortalte meg hva jeg skulle gjøre og jeg hadde veldig god bruk for pusten.
Flere ganger merket ikke samboer og jordmor at jeg hadde rier, fordi jeg gikk så inn i meg selv.
Jeg var på beina samme kveld og har ikke hatt noe smerter eller plager etter operasjonen. Og så har vi fått verdens fineste lille belønning."
Vil du forberede deg til fødsel på samme måte som Sanna? Sjekk ut det fødselsforberedende nettkurset.