Vigdis hadde hørt mye negativt om hvor vondt og skummelt fødsel er. Så da hun ble gravid tok hun saken i egne hender og forberedte seg godt på hva som ventet henne.
Her er hennes historie:
"Som så mange andre har jeg hele livet, siden barndommen, hørt historier om hvor skummelt, farlig og vondt fødsel er, så da samboeren min Magnar og jeg bestemt oss for å få barn, visste jeg at jeg måtte ta tak og gjøre noe for å forberede meg på fødsel.
Jeg føler meg tryggest når jeg er informert og liker å vite så mye som mulig om hva jeg går til, så jeg begynte å lese meg opp på hva som skjer i kroppen når man føder. Jeg fulgte mange kontoer på Instagram som formidlet fakta om hvordan kroppen føder og positivt fødselsinnhold.
Etterhvert tok jeg også kurset ditt (sammen med Magnar). Jeg gikk fra å helst ville være bevisstløs gjennom fødselen til å ville være så til stede som mulig. Dette ledet til at jeg, som frisk gravid med et ukomplisert svangerskap, søkte fødeplass på ABC-enheten på Ullevål som førstegangsfødende med termin i mars 2021.
Like før midnatt fem dager før termin startet plutselig riene helt ut av det blå.
Rett før de startet følte jeg meg litt uvel og var på vei til sengs, og jeg hadde hatt litt ekstra slimete utflod den kvelden, men jeg hadde bare tolket det som tegn på at jeg nok ville føde en av de neste dagene, ikke at det skulle starte så fort.
Den første rien var grei å puste seg gjennom, men allerede fra rie nummer to syntes jeg det var krevende — og vondt, for å være ærlig. Riene var sterke og varte i rundt to minutter. De kom ujevnt med 4-8 minutters mellomrom helt fra begynnelsen. I starten gikk jeg på do mellom riene for å prøve å tømme både tarm og blære best mulig, men det tok ikke så lang tid før jeg ikke kunne stå oppreist uten å trigge nye rier mellom riene.
Jeg gikk og la meg og gjorde mitt beste for å hvile og sove mellom dem mens Magnar pakket fødebagen.
Utpå natta ringte vi til ABC, kanskje rundt kl 3-3:30, men fikk beskjed om at det nok var lenge igjen til aktiv fødsel og at jeg burde bli hjemme så lenge som mulig. Dette var midt i pandemien og de ville nok gjerne at jeg skulle slippe å bli sendt hjem. Riene ble ikke tettere og intervallene ble ikke kortere, men jeg hadde veldig vondt, hovedsaklig et veldig «trykk» lavt nede i korsryggen.
Vi ringte igjen en drøy halvtime senere, med samme beskjed, men da vi hadde lagt på sa jeg til Magnar «Enten reiser vi nå, eller så reiser jeg ikke i det hele tatt. Nå eller aldri.»
Det var nærmest umulig for meg å stå eller sitte, langt mindre gå.
Vi ringte taxi og ringte deretter tilbake til ABC og sa at nå kommer vi. Verdens mest rolige og tålmodige taxisjåfør ventet utenfor mens jeg brukte lang tid på å komme meg ut. Jeg måtte legge meg ned for en rie mellom hvert plagg jeg tok på, etter å ha gått ned trappa, etter å ha tatt på sko og så fort jeg kom inn i bilen.
Vi kom til Ullevål like etter kl 5 og ble tatt imot av koronavakten som hadde ferdig utfylte skjemaer for oss og geleidet oss rett inn, begge to. Jeg måtte ta pause flere ganger på vei opp, og da vi endelig kom inn på ABC la jeg meg rett ned på senga, jeg tror ikke engang jeg sa hei til de fine jordmødrene.
De spurte om jeg ville undersøkes, og det ville jeg. De sa at jeg var 5 cm og at det var bra at jeg hadde kommet. De fylte opp badekaret til meg og jeg gikk oppi så fort det var klart. Der lå jeg og gjorde mitt beste for å puste og slappe av.
Av og til stakk Magnar en vannflaske eller banan bort til meg, men jeg hadde stort sett nok med meg selv og var ikke spesielt interessert. Kroppen min fødte og jeg hang med så godt jeg kunne.
Det er nå ABC og alle forberedelsene kom til nytte for min del.
Det var intenst og vondt, men jeg var aldri redd, og jeg følte meg ivaretatt men samtidig uforstyrret. Jordmor Trine satt ved siden av badekaret og så på meg, og hver gang jeg så på henne og så at hun bare satt der, tenkte jeg «alt er som det skal». Samtidig kjente jeg etter i kroppen og kunne kjenne igjen hva den drev med fra beskrivelsene i kurset.
På et tidspunkt hadde jeg lyst til å si at jeg ikke ville mer, at jeg ikke orket, og da tenkte jeg «Nei, nå skal jeg ikke være en sånn fødeklisjé, dette er bare overgangsfasen», og holdt munn.
Etter rundt en time i badekaret sa jordmor «Nå er du 10 cm.» «Kan du se det derifra?» spurte jeg, forundret over hva slags magisk periskopblikk hun måtte ha, og hun svarte ganske enkelt: «Det ser jeg på hele deg.» Jeg kunne kjenne hvordan babyen beveget seg nedover fødselskanalen, men også at den trakk seg tilbake. To steg frem og ett tilbake.
Dette frustrerte meg ikke, men betrygget meg, for jeg visste at det tøyde og strakk og forhåpentligvis ville redusere rifter. Jeg prøvde å la kroppen bruke god og langt tid på denne delen av fødselen.
Etterhvert fikk jeg trykketrang og jeg fulgte kroppens signaler om å presse.
Vannet gikk under en pressrie, det var både litt vondt, som å sprekke en vannblemme og befriende samtidig.
Da hodet skulle ut kunne jeg kjenne «ring of fire» og at det revnet litt. Jordmor støttet hodet ut for å begrense skadene og jeg gjorde mitt beste for å ikke presse for mye. Da hodet var ute ba hun meg om å presse en gang til, jeg klarte å samle krefter til et siste press og så kom resten av kroppen ut i badekaret.
Jeg var helt forfjamset og de måtte si til meg at jeg kunne løfte ut babyen før jeg strakk hendene ned og tok den opp til brystet.
En stor og fin gutt, 4090 g og 52 cm.
Han ble født kvart på åtte om morgenen, åtte timer etter det første tegnet på fødsel og litt over to timer etter at vi kom inn på ABC. Navlesnoren var ganske kort og gnei mot en av riftene, så jeg tror vi klippet den litt før den var helt ferdig med å pulsere. Så kom morkaken, hel og fin, og jeg ga babyen til Magnar og gikk ut av badekaret og ble sydd.
Jeg hadde noen få rifter som krevde litt et par sting hver, men disse plaget meg aldri. Å tisse svei i kanskje åtte timer etter fødsel og så merket jeg aldri noe mer til dem.
Jeg var veldig forvirret over å ha fått en baby. Over å ha født en baby. Det var en så rask og intens fødsel at jeg hadde mer enn nok med å henge med på det kroppen drev med, og ikke i det hele tatt noe tid til å reflektere over at babyen snart var her. Jeg var rett og slett overveldet.
Men jeg var ikke traumatisert. Jeg var aldri redd og den eneste tiden jeg var usikker var da jeg følte det var på tide å dra til sykehuset, men ble fortalt at det var for tidlig. Resten av tiden følte jeg meg trygg.
Jeg følte meg definitivt ikke i kontroll over situasjonen, kroppen min gjorde det den ville, men jeg følte meg i det minste sikker på hva den drev med og trygg på at den gjorde det rette.
For meg var altså det viktigste med kurset all informasjonen om hvordan en fødsel faktisk går for seg, rent fysiologisk. Det andre jeg satt pris på ved kurset, og som skiller det fra mange andre hypnofødselskurs, er at det fokuserer på en positiv opplevelse.
Jeg hat sett noen kurs som reklamerer med en «smertefri fødsel» og om jeg hadde trodd at jeg kunne puste meg bort fra smertene ville jeg nok blitt skuffa.
Det føles litt tabu å si at jeg syntes det var vondt å føde, men sånn er det. Det er rett og slett det vondeste jeg har opplevd i mitt liv, men likevel hadde jeg aldri et ønske om eller engang tanker om noe form for smertelindring.
Det var vondt, men ikke skummelt, og det var ikke vondere enn at jeg kunne stå i det mens jeg lot kroppen gjøre det den skulle. Og det i seg selv må vel kunne kalles en positiv opplevelse."
Har du også lyst til å forberede deg til fødsel sånn som Vigdis? Da bør du sjekke ut det nettbaserte fødselsforberedende kurset!
Comments